Nasjonalparken er spesielt kjent for sine store flokker med elefanter og fengslende, spektakulære landskap. Nettsiden deres reklamerer for at «Tsavo er et av de mindre befolkede viltområdene i Kenya, og er perfekt for de som ønsker å nyte en uberørt dyrelivsopplevelse.» (Wildernessbooking, u.å.)

Parken ble delt inn i en vest- og østdel grunnet utbygging av jernbanen og den svært travle bilveien Mombasa road. Inne i Tsavo West National Park består mesteparten av parken av halvtørre gressletter og savanne. Den regnes som en av verdens største samling av biologisk mangfold, og populariteten til parken skyldes for det meste de enorme mengdene av mangfoldig dyreliv som kan sees der. Dette inkluderer de berømte "fem store", som består av løve, svart neshorn, kappebøffel, elefant og leopard. Parken er også hjemsted for et stort utvalg av fugleliv, som dragefugl, gråkrontrane, dvergpapegøye og helligibis.

Tsavo East National Park er generelt flat, med tørre sletter som Galana-elven renner over. Tsavo West National Park er mer fjellrik og våtere, med sumper, Jipe-sjøen og Mzima-kildene. Den er kjent for fuglelivet og for sine store pattedyr. Det er også hjemsted for svarte neshorn. (Wikipedia, 2022)

Da skaperne av den superkjente Disney-filmen Løvenes Konge skulle finne inspirasjon til filmens landskap og isenesettelse, reiste de til nettopp viltområdene sørøst i Kenya. Landskapet de observerte var, etter deres oppfattelse, vilt, rått, og uberørt. Den magiske, majestetiske og prektige atmosfæren de ønsket å skape i filmene, fikk de virkelig oppleve med egne øyne på reisen til viltreservatet i Kenya.

Bilde fra parken som inspirerte filmskaperne

John D. Hunt er en britisk landskapshistoriker og har skrevet boken Greater Perfections. Kapittel tre i boken heter The idea of a garden and the three natures og omhandler hans teori om naturens tre forskjellige kategorier: Den første naturen; villmark (uberørt av mennesker), den andre; landbruks- og byutvikling av tettsteder og den tredje; estetisk tiltalende hager og parker.

Forholdet til naturen endres gjennom tidene. Før menneskeheten, var planeten vår dekket med villmark av den første naturen, men ettersom mennesket utviklet seg og begynte å dyrke avlinger og bygge permanente bosetninger, begynte den andre naturen å dukke opp. Da bosetninger ble til sivilisasjoner og folk endret landskapet sitt for å passe til det de fant estetisk tiltalende, var da den tredje naturen ble født. Etter hvert som sivilisasjoner vokste til imperier og imperier til land, forvandlet samarbeidet mellom de tre naturene seg med tiden. I dag kan de tre naturene eksistere i en forvrengt skala totalt, med den tredje naturen sett på som små hager innenfor byens rammer, den andre naturen sett på som enorme jordbruksland i utkanten, og den første naturen som nesten utdødd.

I januar 2022 var jeg og besøkte Tsavo National Park i Kenya. Jeg ønsket, som mange andre før meg, å oppleve de ville dyrene og den ville naturen med egne øyne. Jeg ønsket å se eksotiske elefanter og de storslåtte savannene, arrangert av en guide som kunne fortelle meg om historien til stedet og om livet til dyrene. Og det var akkurat det jeg fikk oppleve også. Villdyr som var menneskesky og beskyttende mot flokkene sine. Spektakulære Kilimanjaro i det fjerne og solnedganger man bare ser på film. Villdyr som bare viste seg om det var det de selv ønsket, og guidenes tilsynelatende store respekt for landskapet vi befant oss i.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke lest teksten av John D Hunt og hadde lite tanker rundt hans tre naturkategorier. Jeg hadde heller ingen annen teori i hodet som jeg kunne bruke til å reflektere rundt om dette egentlig var 1. natur eller ikke. Allikevel, på tross av min overveldende opplevelse av spektakulær og rå natur, var det flere tanker jeg gjorde meg opp den gangen, som gjør det ganske tydelig for meg at dette landskapet ikke var like vilt, uforstyrret og (i hvert fall ikke) usett som folk skulle ha det til.

Det første vi ble forklart da vi ble hentet av guidene, var at parken som en gang var en stor park, nå var delt i to. Etterspørselen etter rask transport mellom Nairobi og Mombasa gjorde at de splittet parken i to og plasserte en gigantisk bilvei gjennom parken. En gigantisk fragmentering som har ført til at noen dyr kun finnes på den ene siden, og at de ville dyrene i noen tilfeller kan sees fra en motorvei.

Da vi først var kommet inn i West side av parken fikk vi beskjed om at vi måtte skynde oss av gårde for å rekke å se elefantene drikke fra det store vannhullet. Da vi ankom var det akkurat det vi fikk se; de store, fantastiske dyrene drikke vann omringet av et spektakulært landskap. Jeg ble ganske overrasket da vi fikk høre at vannhullene var kunstig fylt med vann, konstruert av mennesker. De ønsket at elefantene skulle samles akkurat der for å drikke, samtidig som det hadde vært tørkeperiode i Kenya på dette tidspunktet.

Et annet syn som ironisk nok gjorde meg oppmerksom (ettersom det var mine, og folk som meg, sine turistpenger som har forårsaket det), var bilveiene som slynget seg gjennom landskapet, i lik grad som at det skulle vært elver som rant gjennom. Bilveier som hyppig blir kjørt ned av safaribiler, som den vi selv satt i. Dette sto heller ikke i stil med det landskapet som man forestiller seg i hodet, eller det som er blitt portrettert i Løvenes Konge. Som for eksempel på bildet nedenfor, som jeg tok ut fra safaribilen, hvor hele elefantfamilien går på rekke og rad, med landskapet bak seg, før idyllen blir avbrutt av de tydelige bilveiene nederst på bildet.

Med alt dette i bakhodet, blir det rart å ikke spørre seg selv om hjemmesiden til Tsavo lyver når de påstår at parken «er perfekt for de som ønsker å nyte en uberørt dyrelivsopplevelse.». (Wildernessbooking, u.å.). For hvis vannhullene fylles på av maskiner og parken kontrolleres av mennesker døgnet rundt, er den jo verken uberørt eller usett.

I teksten til Hunt leser man som følger: «Cicero, når han beskriver landskapet, skriver han om det han kaller den andre natur: "Vi sår mais, vi planter trær, vi gjødsler jorda ved vanning, vi demmer elvene og leder dem dit vi vil. Kort sagt, ved hjelp av våre hender. Vi prøver å skape som det var en andre natur i den naturlige verden." (Hunt, 2000). Ut ifra denne beskrivelsen høres det for meg nesten ut som om parken heller i en retning mot å være andre natur. Greit nok at vi ikke sår mais og korn, men vi kontrollerer og tilpasser parken etter våre behov. Vi legger rør under bakken for å lede vann og lager et nettverk av veier for å bevege oss slik vi selv ønsker.

«På slutten av det tjuende århundre ønsker mange å tro på eksistensen av «ekte villmark». Likevel overlever få eksempler på første natur, uten spor av menneskelig innblanding. Noen av de høyeste fjellområdene eller ørkenene kan telle, men toppen av Mount Everest, med sine forlatte oksygenbeholdere og døde kropper, er en veltalende påminnelse om hvordan den første naturen kan bli kolonisert (for ikke å si ødelagt) fysisk så vel som metafysisk.» (Hunt, 2000).  Det er vanskelig å ikke koble dette opp mot opplevelsen av Tsavo og hvorvidt det faktisk er ekte villmark eller ikke.

Allikevel, videre utover i teksten går Hunt litt dypere inn i sin beskrivelse av den første naturen. Der utforsker han et tankesyn på den første natur som får meg til å reflektere på ny over begrepet første natur, og om hvorvidt dette tilsvarer opplevelsen Tsavo National Park gir. Det er ved første blikk, lett å tolke beskrivelsen av den første natur som noe veldig konkret. «Den første naturen; villmark (uberørt av mennesker)» (Hunt, 2000). Tolker man denne beskrivelsen helt konkret, er svaret enkelt: Nei, parken er ikke uberørt av mennesker, og dermed ikke første natur. Men svaret er kanskje mer komplekst enn som så.

«Faktisk er den første naturen eller villmarken uunngåelig konstruert av en gitt kultur som et middel til å differensiere typer identitet eller atferd, eller for å beskytte områder med territorium for spesielle formål. Dermed kan versjoner av denne ville, ukjente eller "andre" sonen påberopes av forfattere som f.eks. Cicero som steder for å lokalisere gudenes mystiske og noen ganger fryktelige nærvær.» (Hunt, 2000). I dette utdraget fra teksten til Hunt diskuterer han at om vår forestilling av en første natur, om en villmark, kun er et menneskeskapt konsept. At det er noe vi selv har funnet på, og en måte for oss å behandle den fysiske verden på for å organisere opplevelsene våre.

Hunt påstår at villmarker finnes fremfor alt i hodet til mennesker som vil at de skal eksistere; ulike kulturer vil identifisere den første naturen forskjellig; Innenfor komplekse kulturer vil det til og med være store tolkningsforskjeller innad - en persons villmark er en annens persons bakgård. Vi godter oss av tanken på den første natur og forklarer møtene våre med villmarken gjennom å snakke om undring, ærefrykt, frykt eller avsky. Vi kan se på det som guddommelig, som gudenes natur, eller at vi anser det som fiendtlig og farlig territorium hvor vi som mennesker vil være utrygge.

Vi kan snakke om villmarken som noe filosofisk, for eksempel ved å anse det som noe sublimt. Noe som er opphøyet, som innehar en makt og heroisme, som overskrider vår egen. Villmarken kan være det vi selv, individuelt ønsker at den skal være. Den vil variere fra person til person og oppleves dermed helt ulik. Når jeg reiser fra mitt trygge og kjente Norge, i et fly og kjører bil til nasjonalparken, vil min opplevelse av parken fortsatt oppleves som vill, rå og uberørt. Mine assosiasjoner til Løvenes Konge og det landskapet som vakte min oppsikt som barn, vil være sterkere enn min motstridende oppfattelse, som rørene under bakken eller bilveiene i forgrunnen.

«Et kriterium for villmark er dens fiendtlighet, dens "annethet", dens evne til å forvirre (som etymologien instruerer). I Himalaya, Rockies, Sahara eller den australske utmarken, ville de samme vestlige urbanitetene fortsatt være forvirret.» (Hunt, 2000). Det menes altså at når jeg som Normann reiser til noe så fremmed, eksotisk og ukjent som en nasjonalpark i Kenya, så vil det jeg opplever være en villmark, og dermed første natur, i mitt hode. Og det samme motsatt, hvis en Kenyaner reiser til Trolltunga i Norge, som utvilsomt er berørt og sett av svært mange Nordmenn og turister før seg, vil opplevelsen fortsatt være vill, rå og usett for den Kenyaneren. Dermed kan man gjennom dette synet av natur kalle både Tsavo National Park og Trolltunga for første natur.

Det som blir helt klart for meg utover i teksten er hvor komplekst og omdiskutert temaet rundt de tre naturene og synet på landskapet er. Det er svært vanskelig å komme med en konkret definisjon som alle vil være fornøyde med. Uavhengig av dette må jeg si at det er en befriende tanke at det gjennom våre hoder fortsatt vil være mulig å oppsøke en første natur, med et gitt syn på hva første natur er. Selv om menneskene har tatt over, og naturen ikke lenger fysisk er uberørt og usett, vil det fortsatt være mulig å oppsøke villmarken i dag, og i framtiden. Dette er selvfølgelig bare en god tanke dersom premisset er at menneskene har som hensikt å ta vare på naturen de står ovenfor. At vannhullene til elefantene fylles opp slik at dyrene ikke tørster og dør under tørketiden, og at det er derfor inngrepet gjøres.

Menneskeheten har for lengst ødelagt det som, helt konkret, var den første natur. Men det finnes altså et håp om at hvis vi en dag klarer å gjenopprette noen at de store ødeleggelsene vi har utsatt naturen vår for, ved hjelp av inngrep og maskiner eller ikke, vil villmarken igjen kunne blomstre for fullt.

Kildeliste:

Wildernessbooking.com (u.å), Tsavo Park. Hentet 24. Mai 2022  

https://www.tsavopark.com/

 Wikipedia (2. mai 2022) Tsavo East National Park. fra https://en.wikipedia.org/wiki/Tsavo_East_National_Park

 John Dixon Hunt. (2000). Greater Perfections: The idea of a garden and the three natures. Thames & Hudson Ltd