Kinas grønne hjerter
Det skjer noe med kroppen når man beveger seg inn i en kinesisk bypark. I det man setter en fot innenfor de grønne oasene forlater man den tunge trafikken, det bråkete støyet og det overdrevent travle livet som ellers dominerer bybildet i store Kinesiske byer, og man kan endelig puste lettet ut. Man trer inn i en helt annen verden av landskapsdesign, hvor parkene fungerer som levende sosiale knutepunkter for befolkningen. Man kan se grupper av eldre som praktiserer Tai Chi, synger og danser. Man ser besteforeldrene som spiller badminton med barnebarna eller lærer bort tradisjonelle instrumenter. Intense og høylytte runder med kortspill tiltrekker seg tilskuere og begeistringen er stor når de riktige kortene kastes på bordet. Det synges karaoke, drikkes te og spises småkaker, arrangeres minikonserter og danseshow, trenes og konkurreres i alle varianter. Parkene skaper en følelse av fellesskap og tilhørighet som jeg aldri har vært i nærheten av å oppleve i norske parker. Det finnes en kollektiv energi som fyller luften og parkene florerer av liv, latter og mennesker i alle generasjoner. Hva er det som gjør at kineserne har lykkes så utrolig godt med parkene sine? Og hvordan kan vi som skal forme framtidens parker lære av dem?
Det må nevnes at Kina har noen helt åpenbare fordeler som tilsier at en park vil være mer attraktiv der enn i Norge. Det ene er befolkningstetthet; Med Kinas svært høye befolkningstetthet vil det naturligvis være et større behov for offentlige rekreasjonsområder. Dette fører til høyere etterspørsel og flere brukere. I Norge er det langt lavere befolkningstetthet, i tillegg til at det mange steder er god tilgang til “naturlige” landskap, som skog og mark. Den andre fordelen Kina har i forhold til Norge er klima. Klimaet mange steder i Kina tillater bruk av parker i lengre perioder av året sammenlignet med hjemme, hvor Norske parker blir mindre attraktive under de kalde månedene.
En annen faktor som nå nevnes, er hvordan parkene i Kina har en svært dyp kulturell og historisk forankring. I tusenvis av år har kineserne bruk parkene sine om steder for refleksjon, avslapning og sosial samhandling. Mens vi i Norge ofte samles i store private hager, er det i Kina parkene som i alle år har vært den selvfølgelige møteplassen. Dette er faktorer som naturligvis spiller en betydelig rolle for opplevelsen av parkene, men på tross av dette tror jeg det er flere grep som kineserne benytter seg av som vi kan inkorporere i norske parker.
Kinesiske parker er ofte organisert i en rekke med ulike rom eller hager hvor man gradvis oppdager nye perspektiver, scener og elementer av parken, som en reise gjennom parken. I norske parker er opplevelsen min at disse private rommene ofte uteblir. Store åpne plasser, med store bjørketrær skaper offentlige rom, og sitteplassene mangler den private og intime følelsen.
Jeg ble også imponert den moderne tilnærmingen til bærekraft og miljøbevissthet i mange kinesiske parker. (Det er ingen hemmelighet at Kina står for en betydelig stor del av verdens utslipp, men jeg ser bort ifra dette på generell basis når jeg omtaler mange av deres byparker.) min opplevelse var at det var usedvanlig mye vegetasjon i parkene. Store, rungende trær fungerer som tak høyt over bakkenivå, mens mindre trær, busker og blomster dannet rom i mindre skala. I områder kan man finne våtmarker, dammer, og skogsområder som danner hjem for en rekke plante- og dyrearter. Mange deler av Kina er utsatt for ekstremvær, og i parkene har planleggerne tatt i bruk smarte teknologier
I de kinesiske parkene får man en følelse av å være i harmoni med naturen (kanskje i motsetning til mange andre deler av landet). I de kinesiske parkene jeg besøkte opplevde jeg en tydelig sammenheng mellom parkens design og byens ellers naturlige landskap. Parkene bygget videre på de eksisterende terrengene og fokuserte på å framheve elementer som fjell, vann og vegetasjon fra det naturlige miljøet. Eksempelvis i den sørlige byen Yangshou i Guilin provinsen som er kjent for sine «limestone mountains». Her ble fjellene brukt som det bærende elementet i parken, hvor det var mulig å klatre opp for å få utsikt og oversikt eller man kunne oppholde seg tett inntil på bakkenivå for å få skjerming og privatliv. Fjellene skapte kontraster mellom ulike elementer som hardt og mykt, lys og skygge og åpne og lukkede rom. Kineserne er flinke til å begytte seg at eksisterende elementer for å skape de rommene de ønsker i parkene.
Et annet element kineserne er gode på er å jobbe med skala. Selv i gigantiske byparker, i de største byene, skaper de rom i menneskelig skala. De benytter seg av elementer som vegetasjon, pergolaer, paviljonger og broer for å skape skjermede rom og hager, hvor man får en følelse av privatliv og intimitet. Kombinasjonen av større åpne rom og mindre skjermede rom legger til rette for ulike type aktiviteter, fra offentlig arrangementer til privat samtale. Kinesiske parker er ofte organisert i en rekke med ulike rom eller hager hvor man gradvis oppdager nye perspektiver, scener og elementer av parken, som en reise gjennom parken. I norske parker er opplevelsen min at disse private rommene ofte uteblir. Store åpne plasser, med store bjørketrær skaper offentlige rom, og sitteplassene mangler den private og intime følelsen.
